1 |
Min ånd er brutt, mine dager utslukket; bare graver har jeg for mig. |
2 |
Sannelig, spott omgir mig på alle kanter, og mitt øie må dvele ved deres trettekjære ferd. |
3 |
Så sett nu et pant, gå i borgen for mig hos dig selv! Hvem skulde ellers gi mig håndslag? {de. gå i borgen for mig} |
4 |
Du har jo lukket deres hjerte for innsikt; derfor vil du ikke la dem vinne. |
5 |
Den som forråder venner, så de blir til bytte, {for sine forfølgere} hans barns øine skal tæres bort. |
6 |
Jeg er satt til et ordsprog for folk; jeg er en mann som blir spyttet i ansiktet. |
7 |
Mitt øie er sløvt av gremmelse, og alle mine lemmer er som en skygge. |
8 |
Rettskafne forferdes over dette, og den skyldfrie harmes over den gudløse; |
9 |
men den rettferdige holder fast ved sin vei, og den som har rene hender, får enn mere kraft. |
10 |
Men I(-)kom bare igjen alle sammen! Jeg finner dog ikke nogen vismann blandt eder. |
11 |
Mine dager er faret forbi, mine planer sønderrevet(-)mitt hjertes eiendom! |
12 |
Natt gjør de til dag, lyset, sier de, er nærmere enn det mørke som ligger like for mig. |
13 |
Når jeg håper på dødsriket som mitt hus, reder i mørket mitt leie, |
14 |
roper til graven: Du er min far, til makken: Du er min mor og min søster, |
15 |
hvor er da mitt håp? Mitt håp(-)hvem øiner det? |
16 |
Til dødsrikets bommer farer de {mine forhåpninger.} ned, på samme tid som jeg går til hvile i støvet. |