| 1 |
Min ånd er brutt, mine dager utslukket; bare graver har jeg for mig. |
| 2 |
Sannelig, spott omgir mig på alle kanter, og mitt øie må dvele ved deres trettekjære ferd. |
| 3 |
Så sett nu et pant, gå i borgen for mig hos dig selv! Hvem skulde ellers gi mig håndslag? {de. gå i borgen for mig} |
| 4 |
Du har jo lukket deres hjerte for innsikt; derfor vil du ikke la dem vinne. |
| 5 |
Den som forråder venner, så de blir til bytte, {for sine forfølgere} hans barns øine skal tæres bort. |
| 6 |
Jeg er satt til et ordsprog for folk; jeg er en mann som blir spyttet i ansiktet. |
| 7 |
Mitt øie er sløvt av gremmelse, og alle mine lemmer er som en skygge. |
| 8 |
Rettskafne forferdes over dette, og den skyldfrie harmes over den gudløse; |
| 9 |
men den rettferdige holder fast ved sin vei, og den som har rene hender, får enn mere kraft. |
| 10 |
Men I(-)kom bare igjen alle sammen! Jeg finner dog ikke nogen vismann blandt eder. |
| 11 |
Mine dager er faret forbi, mine planer sønderrevet(-)mitt hjertes eiendom! |
| 12 |
Natt gjør de til dag, lyset, sier de, er nærmere enn det mørke som ligger like for mig. |
| 13 |
Når jeg håper på dødsriket som mitt hus, reder i mørket mitt leie, |
| 14 |
roper til graven: Du er min far, til makken: Du er min mor og min søster, |
| 15 |
hvor er da mitt håp? Mitt håp(-)hvem øiner det? |
| 16 |
Til dødsrikets bommer farer de {mine forhåpninger.} ned, på samme tid som jeg går til hvile i støvet. |