| 1 | Da tok Sofar fra Na'ma til orde og sa: |
| 2 | Skulde en ordflom bli uten svar, eller en ordgyter få rett? |
| 3 | Skulde dine store ord drive menn til taushet, skulde du spotte uten at nogen skammer dig ut? |
| 4 | Og skal du få si: Ren er min lære, og skyldfri er jeg i dine øine? |
| 5 | Men bare Gud vilde tale og oplate sine leber mot dig |
| 6 | og åpenbare dig visdommens hemmeligheter, at det i dem er dobbelt forstand! Da måtte du nok innse at Gud tilgir dig noget av din misgjerning. |
| 7 | Mon du kan finne bunn i Guds vesen eller nå frem til den Allmektiges ytterste grense? |
| 8 | Himmelhøi er den, {de. Guds visdom} hvad kan du gjøre? Dypere enn dødsriket, hvad vet du? |
| 9 | Lengere enn jorden er dens mål og bredere enn havet. |
| 10 | Om han farer frem og setter i fengsel og sammenkaller retten, hvem vil da hindre ham? |
| 11 | For han, han kjenner de falske folk og ser uretten, uten at han trenger å gi akt på den, |
| 12 | og selv en uvettig mann får forstand, {når Gud således går i rette med ham} og et ungt villesel blir født til menneske. |
| 13 | Hvis du retter ditt hjerte og utbreder dine hender til ham(-) |
| 14 | er det synd i din hånd, da ha den bort og la ikke urett bo i dine telt(-) |
| 15 | ja, da skal du, fri for lyte, opløfte ditt åsyn og stå fast og ikke frykte; |
| 16 | for du skal glemme din møie, som forbifarne vann skal du komme den i hu. |
| 17 | Og lysere enn middagen blir da ditt liv; mørket blir for dig som morgenen. |
| 18 | Og du skal være trygg, for da er det håp, og når du har sett dig vel omkring, kan du legge dig trygt til ro. |
| 19 | Og du skal hvile, og ingen skal skremme dig op, og mange skal søke din yndest. |
| 20 | Men de ugudeliges øine tæres bort; de har ingen tilflukt mere, og deres håp er å utånde sjelen. |
