| 1 | Da tok Elifas fra Teman til orde og sa: |
| 2 | Svarer vel en vis mann med en kunnskap som bare er vind, og fyller han sitt indre med stormvær? |
| 3 | Vil han vel forsvare sin sak med ord som ikke nytter, og med tale hvormed han intet utretter? |
| 4 | Du nedbryter endog gudsfrykten og svekker andakten for Guds åsyn; |
| 5 | for din synd legger ordene i din munn, og du velger falske menns tale. |
| 6 | Din egen munn domfeller dig, ikke jeg; dine leber vidner mot dig. |
| 7 | Blev du født først av alle mennesker, eller kom du til verden før alle haugene var til? |
| 8 | Har du vært tilhører i Guds lønnlige råd og der tilranet dig visdom? |
| 9 | Hvad vet du som vi ikke vet? Hvad forstår du som er ukjent for oss? |
| 10 | Det er blandt oss en som er både gammel og gråhåret, rikere på dager enn din far. |
| 11 | Er Guds trøsteord for lite for dig, og et ord som er talt i saktmodighet til dig? |
| 12 | Hvorfor lar du dig rive med av ditt hjerte, og hvorfor gnistrer dine øine? (-) |
| 13 | siden du vender din vrede mot Gud og lar ordene strømme fra din munn. |
| 14 | Hvad er et menneske, at han skulde være ren, og en som er født av en kvinne, at han skulde være rettferdig? |
| 15 | Endog på sine hellige stoler han ikke, og himlene er ikke rene i hans øine, |
| 16 | langt mindre da en vederstyggelig, en fordervet, en mann som drikker urett som vann. {de. er like så begjærlig efter å gjøre urett som den tørstige er efter vann} |
| 17 | Jeg vil kunngjøre dig noget, hør på mig! Hvad jeg har sett, det vil jeg fortelle, |
| 18 | det som vise menn forkynner og ikke har dulgt, det som de mottok fra sine fedre, |
| 19 | til hvem landet alene var gitt, og blandt hvem ingen fremmed hadde draget igjennem. |
| 20 | En ugudelig lever i angst alle sine dager, og få i tall er de år som er gjemt for voldsmannen. |
| 21 | Redselstoner lyder i hans ører; midt i freden kommer ødeleggeren over ham. |
| 22 | Han tror ikke han skal komme tilbake fra mørket, og han er utsett til å falle for sverdet. |
| 23 | Han flakker om efter brød og spør: Hvor er det å finne? Han vet at en mørkets dag står ferdig ved hans side. |
| 24 | Nød og trengsel forferder ham; den overvelder ham, lik en stridsrustet konge, |
| 25 | fordi han rakte ut sin hånd mot Gud og våget å trosse den Allmektige, |
| 26 | stormet frem mot ham med opreist nakke, med sine skjolds tette tak, |
| 27 | fordi han dekket sitt ansikt med sin fedme og la fett på sin lend |
| 28 | og bodde i ødelagte byer, i hus hvor ingen skulde bo, og som var bestemt til å bli grusdynger. |
| 29 | Han blir ikke rik, og hans gods varer ikke ved, og hans grøde luter ikke mot jorden. |
| 30 | Han slipper ikke ut av mørket; ildslue skal tørke hans kvister, og han skal komme bort ved hans {Guds.} munns ånde. |
| 31 | Ei sette han sin lit til det som forgjengelig er! Da narrer han sig selv, for bare forgjengelighet blir hans vederlag. |
| 32 | Før hans dag kommer, blir det opfylt, og hans gren grønnes ikke. |
| 33 | Han blir som et vintre som mister sine druer før de er modne, og som et oljetre som feller sine blomster; |
| 34 | for den gudløses hus er ufruktbart, og ild fortærer deres telter som lar sig underkjøpe. |
| 35 | De undfanger ulykke og føder nød, og deres morsliv fostrer svik. |
