| 1 | Hvorfor lar den Allmektige aldri sine straffetider komme? Og hvorfor får de som kjenner ham, ikke se hans dager? |
| 2 | Folk flytter grenseskjell; de raner fe og fører det på beite. |
| 3 | Farløses asen driver de bort; enkens okse tar de i pant. |
| 4 | Fattigfolk trenger de ut av veien; alle de saktmodige i landet må skjule sig. |
| 5 | Ja, som villesler i ørkenen går de ut til sin gjerning og leter efter føde; ødemarken gir dem brød til barna. |
| 6 | På marken høster de den ugudeliges fôr, og i hans vingård holder de efterhøst. |
| 7 | Nakne overnatter de uten klær og uten dekke i kulden. |
| 8 | Av skyllregnet på fjellet blir de våte, og fordi de ikke har noget annet ly, trykker de sig inn til berget. |
| 9 | Den farløse rives bort fra mors bryst, og armingens klær blir tatt som pant. |
| 10 | Nakne går de, uten klær, og sultne bærer de kornbånd. |
| 11 | Mellem de ugudeliges murer perser de olje; de treder vinpersene og tørster. |
| 12 | Fra byen lyder døendes stønn, og de hårdt sårede skriker om hjelp; men Gud enser ikke slik urett. |
| 13 | Andre er fiender av lyset; de kjenner ikke dets veier og holder sig ikke på dets stier. |
| 14 | Før dag står morderen op, slår ihjel den som er arm og fattig, og om natten er han som tyven. |
| 15 | Horkarlens øie speider efter skumringen; han sier: Intet øie ser mig, og han dekker sitt ansikt til. |
| 16 | I mørket bryter de inn i husene, om dagen lukker de sig inne; lyset vil de ikke vite av. |
| 17 | For nattens mørke er morgen for dem alle; de er velkjente med nattemørkets redsler. |
| 18 | Hastig {mener I.} rives de med av strømmen; forbannet blir deres arvedel i landet; de ferdes ikke mere på veien til vingårdene. |
| 19 | Tørke og hete sluker snevann, dødsriket dem som synder. |
| 20 | Hans mors liv glemmer ham, makken fortærer ham med lyst, ingen minnes ham mere, og ondskapen blir som et splintret tre. |
| 21 | Slik går det med den som har plyndret den ufruktbare, som ikke fødte, og aldri har gjort godt mot enker. |
| 22 | Men {Dette er Jobs svar.} Gud opholder voldsmennene lenge med sin kraft; de reiser sig igjen, skjønt de mistvilte om livet. |
| 23 | Han lar dem leve i trygghet og støtter dem; hans øine våker over deres veier. |
| 24 | De stiger høit; en liten stund, så er de ikke mere; de segner og dør som alle andre, og som aks-toppen skjæres de av. |
| 25 | Og er det nu ikke så, hvem gjør mig da til løgner og mitt ord til intet? |
