| 1 | Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa: |
| 2 | , om jeg hadde det som i fordums måneder, som i de dager da Gud vernet om mig, |
| 3 | da hans lampe skinte over mitt hode, da jeg ved hans lys vandret gjennem mørket, |
| 4 | slik som jeg hadde det i min modne manndoms dager, da Guds vennskap hvilte over mitt telt, |
| 5 | da den Allmektige ennu var med mig, og jeg hadde mine barn omkring mig, |
| 6 | da mine føtter badet sig i melk, og berget ved mitt hus lot bekker av olje strømme frem! |
| 7 | Når jeg gikk op til porten i byen og inntok mitt sete på torvet, |
| 8 | da drog de unge sig unda ved synet av mig, og de gråhårede reiste sig og blev stående; |
| 9 | høvdinger lot være å tale og la hånden på sin munn; |
| 10 | de fornemme tidde stille, og deres tunge blev hengende ved ganen. |
| 11 | Enhver som hørte om mig, priste mig lykkelig, og hver den som så mig, gav mig lovord. |
| 12 | For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde. |
| 13 | Den som var sin undergang nær, velsignet mig, og enkens hjerte fikk jeg til å juble. |
| 14 | Jeg klædde mig i rettferdighet, og den opslo sin bolig i mig; rettsinn bar jeg som kappe og hue. |
| 15 | ¥ine var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte. |
| 16 | En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg. |
| 17 | Jeg knuste den urettferdiges kjever og rev byttet bort fra hans tenner. |
| 18 | Jeg tenkte da: I mitt rede skal jeg få dø, og mine dager skal bli tallrike som sand. |
| 19 | Min rot skal ligge åpen for vann, og nattens dugg skal falle på mine grener. |
| 20 | Min ære blir alltid ny, og min bue forynges i min hånd. |
| 21 | Mig hørte de på, de ventet og lyttet i taushet til mitt råd. |
| 22 | Når jeg hadde talt, tok de ikke til orde igjen, og min tale dryppet ned over dem. |
| 23 | De ventet på min tale som på regn, de åpnet sin munn som for vårregn. |
| 24 | Når de var motløse, smilte jeg til dem, og mitt åsyns lys kunde de ikke formørke. |
| 25 | Fikk jeg lyst til å gå til dem, da satt jeg der som høvding og tronte som en konge i sin krigerskare, lik en som trøster de sørgende. |
