| 1 | Kjenner du tiden når stengjetene føder, og gir du akt på hindenes veer? |
| 2 | Teller du månedene til de skal bære, og vet du tiden når de føder? |
| 3 | De bøier sig, føder sine unger og blir fri for sine smerter. |
| 4 | Deres unger blir kraftige og vokser op ute på marken; de løper bort og kommer ikke tilbake til dem. |
| 5 | Hvem har gitt villeslet dets frihet, hvem løste dets bånd, |
| 6 | det som jeg gav ørkenen til hus og saltmoen til bolig? |
| 7 | Det ler av byens ståk og styr; driverens skjenn slipper det å høre. |
| 8 | Hvad det leter op på fjellene, er dets beite, og det søker efter hvert grønt strå. |
| 9 | Har vel villoksen lyst til å tjene dig? Vil den bli natten over ved din krybbe? |
| 10 | Kan du binde villoksen med rep til furen? {de. tvinge den til å følge plogfuren} Vil den harve dalene efter dig? |
| 11 | Kan du stole på den, fordi dens kraft er så stor, og kan du overlate den ditt arbeid? |
| 12 | Kan du lite på at den fører din grøde hjem, og at den samler den til din treskeplass? |
| 13 | Strutsen flakser lystig med vingene; men viser dens vinger og fjær moderkjærlighet? |
| 14 | Nei, den overlater sine egg til jorden og lar dem opvarmes i sanden, |
| 15 | og den glemmer at en fot kan klemme dem itu, og markens ville dyr trå dem i stykker. |
| 16 | Den er hård mot sine unger, som om de ikke var dens egne; den er ikke redd for at dens møie skal være spilt. |
| 17 | For Gud nektet den visdom og gav den ingen forstand. |
| 18 | Men når den flakser i været, ler den av hesten og dens rytter. |
| 19 | Gir du hesten styrke? Klær du dens hals med bevrende man? |
| 20 | Lar du den springe som gresshoppen? Dens stolte fnysen er forferdelig. |
| 21 | Den skraper i jorden og gleder sig ved sin kraft; så farer den frem mot væbnede skarer. |
| 22 | Den ler av frykten og forferdes ikke, og den vender ikke om for sverd. |
| 23 | Over den klirrer koggeret, blinkende spyd og lanse. |
| 24 | Med styr og ståk river den jorden op, og den lar sig ikke stagge når krigsluren lyder. |
| 25 | Hver gang luren lyder, sier den: Hui! Og langt borte værer den striden, høvedsmenns tordenrøst og hærskrik. |
| 26 | Skyldes det din forstand at høken svinger sig op og breder ut sine vinger mot Syden? |
| 27 | Er det på ditt bud at ørnen flyver så høit, og at den bygger sitt rede oppe i høiden? |
| 28 | Den bor på berget og har nattely der, på tind og nut. |
| 29 | Derfra speider den efter føde; langt bort skuer dens øine. |
| 30 | Dens unger drikker blod, og hvor der er lik, der er den. |
