| 1 | Kan du dra Leviatan {krokodillen.} op med en krok og trykke dens tunge ned med et snøre? |
| 2 | Kan du sette en sivline i dens nese og gjennembore dens kjeve med en krok? |
| 3 | Vil den rette mange ydmyke bønner til dig eller tale blide ord til dig? |
| 4 | Vil den gjøre en pakt med dig, så du kan få den til din træl for all tid? |
| 5 | Kan du leke med den som med en fugl og binde den fast for dine små piker? |
| 6 | Kan et lag av fiskere kjøpslå om den, stykke den ut mellem kjøbmennene? |
| 7 | Kan du fylle dens hud med spyd og dens hode med harpuner? |
| 8 | Prøv å legge hånd på den! Den strid skal du komme til å minnes og ikke gjøre det igjen! |
| 9 | Nei, den som våger slikt, hans håp blir sveket; allerede ved synet av den styrter han til jorden. |
| 10 | Ingen er så djerv at han tør tirre den; hvem tør da sette sig op imot mig? |
| 11 | Hvem gav mig noget først, så jeg skulde gi ham vederlag? Alt under himmelen hører mig til. |
| 12 | Jeg vil ikke tie om dens lemmer, om dens store styrke og dens fagre bygning. |
| 13 | Hvem har dradd dens klædning av? Hvem tør komme innenfor dens dobbelte rad av tenner? |
| 14 | Hvem har åpnet dens kjevers dør? Rundt om dens tenner er redsel. |
| 15 | Stolte er skjoldenes rader; hvert av dem er tillukket som med et fast segl. |
| 16 | De ligger tett innpå hverandre, og ingen luft trenger inn imellem dem. |
| 17 | Det ene skjold henger fast ved det andre; de griper inn i hverandre og skilles ikke at. |
| 18 | Når den nyser, stråler det frem lys, og dens øine er som morgenrødens øielokk. |
| 19 | Bluss farer ut av dens gap, gnister spruter frem. |
| 20 | Fra dens nesebor kommer røk som av en gryte som koker over siv. |
| 21 | Dens ånde tender kull i brand, og luer går ut av dens gap. |
| 22 | På dens hals har styrken sin bolig, og angsten springer foran den. |
| 23 | Dens doglapper sitter fast; de er som støpt på den og rører sig ikke. |
| 24 | Dens hjerte er fast som sten, fast som den underste kvernsten. |
| 25 | Når den hever sig, gruer helter; av redsel mister de sans og samling. |
| 26 | Rammes den med sverd, så biter det ikke på den, heller ikke lanse, pil eller kastespyd. |
| 27 | Den akter jern som strå, kobber som ormstukket tre. |
| 28 | Buens sønn {pilen.} jager den ikke på flukt; slyngens stener blir som halm for den. |
| 29 | Stridsklubber aktes som halm, og den ler av det susende spyd. |
| 30 | På dens buk sitter skarpe skår, den gjør spor i dyndet som efter en treskeslede. |
| 31 | Den får dypet til å koke som en gryte; den får havet til å skumme som en salvekokers kjele. |
| 32 | Efter den lyser dens sti; dypet synes å ha sølvhår. |
| 33 | Det er intet på jorden som er herre over den; den er skapt til ikke å reddes. |
| 34 | Alt som er høit, ser den i øiet; den er en konge over alle stolte dyr. |
