| 1 | Da tok Job til orde og sa: |
| 2 | Gid min gremmelse blev veid, og min ulykke samtidig lagt på vekten! |
| 3 | For nu er den tyngre enn havets sand; derfor var mine ord tankeløse. |
| 4 | For den Allmektiges piler sitter i mig, og min ånd drikker deres gift; Guds redsler stiller sig op imot mig. |
| 5 | Skriker vel et villesel midt i det grønne gress? Eller brøler en okse foran sitt fôr? |
| 6 | Hvem vil ete det som det ingen smak er i, uten salt? Eller er det smak i eggehvite? |
| 7 | Det byr mig imot å røre ved det; {de. ved mine lidelser} det er for mig som utskjemt mat. |
| 8 | Gid min bønn måtte bli hørt, og Gud vilde opfylle mitt håp! |
| 9 | Og måtte det behage Gud å knuse mig, å slippe løs sin hånd og avskjære min livstråd! |
| 10 | Da hadde jeg ennu en trøst, og jeg skulde springe av glede midt i den skånselløse smerte; for jeg har ikke fornektet den Helliges ord. |
| 11 | Hvad kraft har jeg, så jeg kunde holde ut, og hvad blir enden med mig, så jeg kunde være tålmodig? |
| 12 | Er da min kraft som stenens kraft? Eller er mitt kjøtt av kobber? |
| 13 | Er jeg da ikke aldeles hjelpeløs? Er ikke all utsikt til frelse fratatt mig? |
| 14 | Den ulykkelige burde møte kjærlighet hos sin venn, selv om han opgir frykten for den Allmektige. |
| 15 | Men mine brødre har sviktet som en bekk, som strømmer hvis vann skyller over, |
| 16 | som er grumset av is, og som det skjuler sig sne i; |
| 17 | men på den tid de treffes av solens glød, tørkes de ut; når det blir hett, svinner de bort. |
| 18 | Karavaner som er på veien til dem, bøier av; de drar op i ørkenen og omkommer. |
| 19 | Temas karavaner speidet efter dem, Sjebas reisefølger satte sitt håp til dem; |
| 20 | de blev til skamme, fordi de stolte på dem; de kom dit og blev skuffet. |
| 21 | Således er I nu blitt til intet; I ser ulykken og blir redde. |
| 22 | Har jeg vel bedt eder at I skulde gi mig noget eller bruke noget av eders gods til beste for mig, |
| 23 | at I skulde frelse mig av fiendens hånd og løskjøpe mig fra voldsmenn? |
| 24 | Lær mig, så skal jeg tie, og vis mig hvori jeg har faret vill! |
| 25 | Hvor kraftige er ikke rettsindige ord! Men hvad gagn er det i en refselse fra eder? |
| 26 | Tenker I på å refse ord? Ord av en fortvilet mann hører jo vinden til. |
| 27 | Endog om en farløs kunde I kaste lodd og kjøpslå om eders venn. |
| 28 | Men gjør nu så vel å se på mig! Skulde jeg vel ville lyve eder midt op i ansiktet? |
| 29 | Vend om, la det ikke skje urett! Vend om, jeg har ennu rett i dette. |
| 30 | Er det urett på min tunge, eller skulde min gane ikke merke hvad som er ondt? |
