| 1 | Til sangmesteren; av David; en salme. Min lovsangs Gud, ti ikke! |
| 2 | For ugudelighets munn og falskhets munn har de oplatt imot mig, de har talt med mig med løgnens tunge. |
| 3 | Og med hatets ord har de omgitt mig og stridt imot mig uten årsak. |
| 4 | Til lønn for min kjærlighet stod de mig imot, enda jeg er bare bønn. |
| 5 | Og de la ondt på mig til lønn for godt og hat til lønn for min kjærlighet. |
| 6 | Sett en ugudelig over ham, og la en anklager stå ved hans høire hånd! |
| 7 | Når han dømmes, da la ham gå ut som skyldig, og la hans bønn bli til synd! |
| 8 | La hans dager bli få, la en annen få hans embede! |
| 9 | La hans barn bli farløse og hans hustru enke, |
| 10 | og la hans barn flakke omkring og tigge, og la dem gå som tiggere fra sine ødelagte hjem! |
| 11 | La ågerkaren kaste garn ut efter alt det han har, og fremmede røve frukten av hans arbeid! |
| 12 | La ham ikke finne nogen som bevarer miskunnhet imot ham og la ingen forbarme sig over hans farløse barn! |
| 13 | La hans fremtid bli avskåret, deres navn bli utslettet i det annet ættledd! |
| 14 | Hans fedres misgjerning bli ihukommet hos Herren, og hans mors synd bli ikke utslettet! |
| 15 | De være alltid for Herrens øine, og han utrydde deres minne av jorden, |
| 16 | fordi han ikke kom i hu å gjøre barmhjertighet, men forfulgte en mann som var fattig og elendig og bedrøvet i hjertet, og vilde drepe ham. |
| 17 | Han elsket forbannelse, og den kom over ham; han hadde ikke lyst til velsignelse, og den blev langt borte fra ham; |
| 18 | han klædde sig i forbannelse som sin klædning, og den trengte som vann inn i hans liv og som olje i hans ben. |
| 19 | La den være ham som et klædebon som han dekker sig med, og som et belte som han alltid omgjorder sig med! |
| 20 | Dette være mine motstanderes lønn fra Herren, og deres som taler ondt imot min sjel! |
| 21 | Og du, Herre, Herre, gjør vel imot mig for ditt navns skyld! Fordi din miskunnhet er god, så redde du mig! |
| 22 | For jeg er elendig og fattig, og mitt hjerte er gjennemboret i mitt indre. |
| 23 | Som en skygge, når den heller, farer jeg avsted; jeg blir jaget bort som en gresshoppe. |
| 24 | Mine knær vakler av faste, og mitt kjød svinner og er uten fedme. |
| 25 | Og jeg er blitt til spott for dem; de ser mig og ryster på hodet. |
| 26 | Hjelp mig, Herre min Gud, frels mig efter din miskunnhet, |
| 27 | så de må kjenne at dette er din hånd, at du, Herre, har gjort det! |
| 28 | De forbanner, men du velsigner; de reiser sig og blir til skamme, men din tjener gleder sig. |
| 29 | Mine motstandere skal klæ sig i vanære og svøpe sig i sin skam som i en kappe. |
| 30 | Jeg vil storlig prise Herren med min munn, og midt iblandt mange vil jeg love ham; |
| 31 | for han står ved den fattiges høire hånd for å frelse ham fra dem som dømmer hans sjel. |
