| 1 | Ved Babylons elver, der satt vi og gråt når vi kom Sion i hu. |
| 2 | På vidjene der hengte vi våre harper; |
| 3 | for der krevde våre fangevoktere sanger av oss, våre plagere at vi skulde være glade: Syng for oss av Sions sanger! |
| 4 | Hvorledes skulde vi synge Herrens sang på fremmed jord? |
| 5 | Glemmer jeg dig, Jerusalem, da glemme mig {nekte mig sin tjeneste.} min høire hånd! |
| 6 | Min tunge henge fast ved min gane om jeg ikke kommer dig i hu, om jeg ikke setter Jerusalem over min høieste glede! |
| 7 | Kom Jerusalems dag i hu, Herre, så du straffer Edoms barn, dem som sa: Riv ned, riv ned, like til grunnen i den! |
| 8 | Babels datter, du ødelagte! Lykksalig er den som gir dig gjengjeld for den gjerning du gjorde mot oss. |
| 9 | Lykksalig er den som griper og knuser dine spede barn imot klippen. |
