| 1 | Og han sa: Herre, jeg har dig hjertelig kjær, min styrke! |
| 2 | Herren er min klippe og min festning og min frelser; min Gud er min klippe, som jeg setter min lit til, mitt skjold og min frelses horn, min borg. |
| 3 | Jeg påkaller den Høilovede, Herren, og blir frelst fra mine fiender. |
| 4 | Dødens rep omspente mig, og fordervelsens strømmer forferdet mig. |
| 5 | Dødsrikets rep omgav mig, dødens snarer overfalt mig. |
| 6 | I min trengsel påkalte jeg Herren, og jeg ropte til min Gud; han hørte fra sitt tempel min røst, og mitt skrik kom for ham, til hans ører. |
| 7 | Da rystet og bevet jorden, og fjellenes grunnvoller skalv, og de rystet, for hans vrede var optendt. |
| 8 | Det steg røk op av hans nese, og fortærende ild fra hans munn; glør brente ut av ham. |
| 9 | Og han bøide himmelen og steg ned, og det var mørke under hans føtter. |
| 10 | Og han fór på kjeruber og fløi, og han fór hastig frem på vindens vinger. |
| 11 | Han gjorde mørke til sitt dekke, rundt omkring sig til sitt skjul, mørke vann, tykke skyer. |
| 12 | Frem av glansen foran ham fór hans skyer frem, hagl og gloende kull. |
| 13 | Og Herren tordnet i himmelen, den Høieste lot sin røst høre, hagl og gloende kull. |
| 14 | Og han utsendte sine piler og spredte dem {fiendene.} omkring(-)lyn i mengde og forvirret dem. |
| 15 | Da kom vannenes strømmer til syne, og jordens grunnvoller blev avdekket ved din trusel, Herre, for din neses åndepust. |
| 16 | Han rakte sin hånd ut fra det høie, han grep mig; han drog mig op av store vann. |
| 17 | Han fridde mig ut fra min sterke fiende og fra mine avindsmenn; for de var mig for mektige. |
| 18 | De overfalt mig på min motgangs dag; men Herren blev min støtte. |
| 19 | Og han førte mig ut i fritt rum; han frelste mig, for han hadde behag i mig. |
| 20 | Herren gjengjeldte mig efter min rettferdighet, han betalte mig efter mine henders renhet. |
| 21 | For jeg tok vare på Herrens veier og vek ikke i ondskap fra min Gud. |
| 22 | For alle hans lover hadde jeg for øie, og hans bud lot jeg ikke vike fra mig. |
| 23 | Og jeg var ulastelig for ham og voktet mig vel for min synd. |
| 24 | Og Herren gjengjeldte mig efter min rettferdighet, efter mine henders renhet for hans øine. |
| 25 | Mot den fromme viser du dig from, mot den rettvise mann viser du dig rettvis, |
| 26 | mot den rene viser du dig ren, mot den forvendte viser du dig vrang. |
| 27 | For du frelser elendige folk, og du fornedrer høie øine. |
| 28 | For du lar min lampe skinne; Herren min Gud opklarer mitt mørke. |
| 29 | For ved dig stormer jeg løs på fiendeskarer, og ved min Gud springer jeg over murer. |
| 30 | Gud, hans vei er fullkommen; Herrens ord er rent, han er et skjold for alle dem som setter sin lit til ham. |
| 31 | For hvem er Gud foruten Herren, og hvem er en klippe, uten vår Gud? |
| 32 | Den Gud som omgjorder mig med kraft og gjør min vei fri for støt, |
| 33 | som gir mig føtter likesom hindene og stiller mig på mine høider, |
| 34 | som oplærer mine hender til krig, så mine armer spenner kobberbuen. |
| 35 | Og du gir mig din frelse til skjold, og din høire hånd støtter mig, og din mildhet gjør mig stor. |
| 36 | Du gjør rummet vidt for mine skritt under mig, og mine ankler vakler ikke. |
| 37 | Jeg forfølger mine fiender og når dem, og jeg vender ikke tilbake før jeg har gjort ende på dem. |
| 38 | Jeg knuser dem, så de ikke makter å reise sig; de faller under mine føtter. |
| 39 | Og du omgjorder mig med kraft til krig, du bøier mine motstandere under mig. |
| 40 | Og mine fiender lar du vende mig ryggen, og mine avindsmenn utrydder jeg. |
| 41 | De roper, men der er ingen frelser(-)til Herren, men han svarer dem ikke. |
| 42 | Og jeg knuser dem som støv for vinden, jeg tømmer dem ut som søle på gatene. |
| 43 | Du redder mig fra folkekamper, du setter mig til hode for hedninger; folkeferd som jeg ikke kjenmer, tjener mig. |
| 44 | Bare de hører om mig, blir de mig lydige; fremmede kryper for mig. |
| 45 | Fremmede visner bort og går bevende ut av sine borger. |
| 46 | Herren lever, og priset er min klippe, og ophøiet er min frelses Gud, |
| 47 | den Gud som gir mig hevn og legger folkeferd under mig, |
| 48 | som frir mig ut fra mine fiender; ja, over mine motstandere ophøier du mig, fra voldsmannen redder du mig. |
| 49 | Derfor vil jeg prise dig iblandt hedningene, Herre, og lovsynge ditt navn. |
| 50 | Han gjør frelsen stor for sin konge, han gjør miskunnhet mot sin salvede, mot David og mot hans ætt til evig tid. |
