| 1 | Syndens ord til den ugudelige er i mitt hjertes innerste. {de. jeg må tenke på hvorledes synden kunngjør den ugudelige sin vilje} Det er ikke gudsfrykt for hans øine. |
| 2 | For en smigrer ham i hans øine ved å finne hans synd, ved å hate ham. {de. det smigrer ham at man kjenner hans synd og hater ham derfor} |
| 3 | Hans munns ord er urett og svik; han har latt av å fare viselig frem, å gjøre godt. |
| 4 | Han optenker urett på sitt leie, han stiller sig på en vei som ikke er god; det onde hater han ikke. |
| 5 | Herre! til himmelen når din miskunnhet, din trofasthet inntil skyene. |
| 6 | Din rettferdighet er som veldige fjell, dine dommer er et stort dyp; mennesker og dyr frelser du, Herre! |
| 7 | Hvor kostelig er din miskunnhet, Gud! Menneskenes barn søker ly i dine vingers skygge. |
| 8 | De mettes overflødig av ditt huses fedme, og av dine gleders strøm gir du dem å drikke. |
| 9 | For hos dig er livets kilde, i ditt lys ser vi lys. |
| 10 | La din miskunnhet vare ved for dem som kjenner dig, og din rettferdighet for de opriktige av hjertet. |
| 11 | La ikke den overmodiges fot komme over mig og ikke de ugudeliges hånd jage mig bort! |
| 12 | Der faller de som gjør urett; de blir støtt ned og kan ikke reise sig. |
