| 1 | Vær mig nådig, Gud, vær mig nådig! For til dig tar min sjel sin tilflukt, og i dine vingers skygge søker jeg ly inntil fordervelsen går over. |
| 2 | Jeg roper til Gud, den Høieste, til den Gud som fullfører sin gjerning for mig. |
| 3 | Han sender hjelp fra himmelen og frelser mig, når den som vil opsluke mig, håner. Sela. Gud sender sin miskunnhet og sin trofasthet. |
| 4 | Min sjel er midt iblandt løver; jeg må ligge iblandt dem som spruter ild, menneskebarn hvis tenner er spyd og piler, og hvis tunge er et skarpt sverd. |
| 5 | Vis dig høi over himmelen, Gud, din ære over all jorden! |
| 6 | De stiller garn for mine trin, min sjel er nedbøiet; de graver en grav for mig, de faller selv midt i den. Sela. |
| 7 | Mitt hjerte er rolig, Gud, mitt hjerte er rolig; jeg vil synge og lovprise. |
| 8 | Våkn op, min ære, {de. sjel} våkn op, harpe og citar! Jeg vil vekke morgenrøden. |
| 9 | Jeg vil prise dig blandt folkene, Herre, jeg vil lovsynge dig blandt folkeslagene. |
| 10 | For din miskunnhet er stor inntil himmelen, og din trofasthet inntil skyene. |
| 11 | Vis dig høi over himmelen, Gud, din ære over all jorden! |
