| 1 | Min røst er til Gud, og jeg vil rope; min røst er til Gud, og han vil vende øret til mig. |
| 2 | På min nøds dag søker jeg Herren; min hånd er utrakt om natten og blir ikke trett, min sjel vil ikke la sig trøste. |
| 3 | Jeg vil komme Gud i hu og sukke; jeg vil gruble, og min ånd vansmekter. Sela. |
| 4 | Du holder mine øine oppe i nattevaktene; jeg er urolig og taler ikke. |
| 5 | Jeg tenker på fordums dager, på de lengst fremfarne år. |
| 6 | Jeg vil komme i hu mitt strengespill om natten, i mitt hjerte vil jeg gruble, og min ånd ransaker. |
| 7 | Vil da Herren forkaste i all evighet, og vil han ikke mere bli ved å vise nåde? |
| 8 | Er det for all tid ute med hans miskunnhet? er hans løfte blitt til intet slekt efter slekt? |
| 9 | Har Gud glemt å være nådig? Har han i vrede tillukket sin barmhjertighet? Sela. |
| 10 | Jeg sier: Dette er min plage, det er år fra den Høiestes høire hånd. |
| 11 | Jeg vil forkynne Herrens gjerninger; for jeg vil komme dine under i hu fra fordums tid. |
| 12 | Og jeg vil eftertenke alt ditt verk, og på dine store gjerninger vil jeg grunde. |
| 13 | Gud! Din vei er i hellighet; hvem er en gud stor som Gud? |
| 14 | Du er den Gud som gjør under; du har kunngjort din styrke blandt folkene. |
| 15 | Du har forløst ditt folk med velde, Jakobs og Josefs barn. Sela. |
| 16 | Vannene så dig, Gud, vannene så dig, de bevet, ja avgrunnene skalv. |
| 17 | Skyene utøste vann, himlene lot sin røst høre, ja dine piler fløi hit og dit. |
| 18 | Din tordens røst lød i stormhvirvelen, lyn lyste op jorderike, jorden bevet og skalv. |
| 19 | Gjennem havet gikk din vei, og dine stier gjennem store vann, og dine fotspor blev ikke kjent. |
| 20 | Du førte ditt folk som en hjord ved Moses'og Arons hånd. |
