| 1 | Herre, min frelses Gud! Om dagen og om natten roper jeg for dig. |
| 2 | La min bønn komme for ditt åsyn, bøi ditt øre til mitt klagerop! |
| 3 | For min sjel er mett av ulykker, og mitt liv er kommet nær til dødsriket. |
| 4 | Jeg aktes like med dem som farer ned i hulen; jeg er som en mann uten kraft, |
| 5 | frigitt {de. ikke lenger stående i din tjeneste.} som en av de døde, lik de ihjelslagne som ligger i graven, som du ikke mere kommer i hu, fordi de er skilt fra din hånd. |
| 6 | Du har lagt mig i dypenes hule, på mørke steder, i avgrunner. |
| 7 | Din vrede tynger på mig, og med alle dine bølger trenger du mig. Sela. |
| 8 | Du har drevet mine kjenninger langt bort fra mig, du har gjort mig vederstyggelig for dem; jeg er stengt inne og kommer ikke ut. |
| 9 | Mitt øie er vansmektet av elendighet; jeg har påkalt dig, Herre, hver dag, jeg har utbredt mine hender til dig. |
| 10 | Mon du gjør undergjerninger for de døde, eller mon dødninger står op og priser dig? Sela. |
| 11 | Mon der fortelles i graven om din miskunnhet, i avgrunnen om din trofasthet? |
| 12 | Mon din undergjerning blir kjent i mørket, og din rettferdighet i glemselens land? |
| 13 | Men jeg roper til dig, Herre, og om morgenen kommer min bønn dig i møte. |
| 14 | Hvorfor, Herre, forkaster du min sjel? Hvorfor skjuler du ditt åsyn for mig? |
| 15 | Elendig er jeg og døende fra ungdommen av; jeg bærer dine redsler, jeg må fortvile. |
| 16 | Din vredes luer har gått over mig, dine redsler har tilintetgjort mig. |
| 17 | De har omgitt mig som vann hele dagen, de har omringet mig alle sammen. |
| 18 | Du har drevet venn og næste langt bort fra mig; mine kjenninger er det mørke sted. |
