| 1 | Du hevnens Gud, Herre, du hevnens Gud, åpenbar dig i herlighet! |
| 2 | Reis dig, du jordens dommer, la gjengjeldelse komme over de overmodige! |
| 3 | Hvor lenge skal de ugudelige, Herre, hvor lenge skal de ugudelige fryde sig? |
| 4 | De utgyder en strøm av ord, de fører frekk tale; alle de som gjør urett, taler store ord. |
| 5 | Ditt folk, Herre, knuser de, og din arv plager de. |
| 6 | Enken og den fremmede slår de ihjel, og farløse myrder de. |
| 7 | Og de sier: Herren ser ikke, og Jakobs Gud gir ikke akt. |
| 8 | Gi dog akt, I ufornuftige blandt folket, og I dårer, når vil I bli kloke? |
| 9 | Mon han som planter øret, ikke skulde høre? Mon han som skaper øiet, ikke skulde se? |
| 10 | Mon han som refser hedningene, ikke skulde straffe, han som gir menneskene forstand? |
| 11 | Herren kjenner menneskenes tanker, han vet at de er tomhet. |
| 12 | Salig er den mann som du, Herre, refser og gir lærdom av din lov |
| 13 | for å gi ham ro for onde dager, inntil det blir gravd en grav for den ugudelige. |
| 14 | For Herren skal ikke forkaste sitt folk og ikke forlate sin arv; |
| 15 | for dommen skal vende tilbake til rettferdighet, og alle de opriktige av hjertet skal gi den medhold. |
| 16 | Hvem reiser sig for mig imot de onde? Hvem stiller sig frem for mig imot dem som gjør urett? |
| 17 | Dersom ikke Herren var min hjelp, vilde min sjel snart bo i dødsrikets stillhet. |
| 18 | Når jeg sier: Min fot vakler, da holder din miskunnhet mig oppe, Herre! |
| 19 | Når mine urolige tanker i mitt hjerte blir mange, da husvaler din trøst min sjel. |
| 20 | Har vel fordervelsens domstol noget samfund med dig, der hvor de skaper urett under skinn av rett? |
| 21 | De slår sig skarevis sammen imot den rettferdiges sjel, og uskyldig blod dømmer de skyldig. |
| 22 | Da blir Herren mig en borg, og min Gud min tilflukts klippe. |
| 23 | Og han lar deres urett komme tilbake over dem, og for deres ondskaps skyld skal han utrydde dem; ja, Herren vår Gud skal utrydde dem. |
