| 1 | Når du sitter til bords med en fyrste, da skal du nøie akte på hvem du har for dig, |
| 2 | og sette en kniv på din strupe, hvis du er grådig. |
| 3 | Vær ikke lysten efter hans fine retter, for det er mat som kan svike! |
| 4 | Gjør dig ikke møie for å bli rik, la sådan klokskap fare! |
| 5 | Når du vender dine øine mot rikdommen, så er den borte. For den gjør sig visselig vinger, lik en ørn som flyver mot himmelen. |
| 6 | Et ikke den misunneliges brød, og vær ikke lysten efter hans fine mat! |
| 7 | For som han tenker i sin sjel, så er han; et og drikk, sier han til dig, men hans hjerte er ikke med dig. |
| 8 | Den matbit som du har ett, den vil du spy ut, og du har spilt dine vakre ord. |
| 9 | Tal ikke for dårens ører, for han forakter dine forstandige ord! |
| 10 | Flytt ikke det gamle grenseskjell, og kom ikke inn på farløses marker! |
| 11 | For deres løser er sterk, han skal føre deres sak mot dig. |
| 12 | Bøi ditt hjerte til tukt og dine ører til kunnskaps ord! |
| 13 | La ikke den unge være uten tukt! Når du slår ham med riset, skal han ikke dø. |
| 14 | Du slår ham med riset, men du frelser hans sjel fra dødsriket. |
| 15 | Min sønn! Er ditt hjerte vist, så skal også mitt hjerte glede sig, |
| 16 | og jeg skal juble i mitt indre når dine leber taler det som rett er. |
| 17 | La ikke ditt hjerte være nidkjært mot syndere, men alltid nidkjært for Herrens frykt! |
| 18 | Sannelig, det er en fremtid for dig, og ditt håp skal ikke bli til intet. |
| 19 | Hør, min sønn, og bli vis og la ditt hjerte gå bent frem på veien! |
| 20 | Vær ikke blandt vindrikkere, blandt dem som fråtser i kjøtt! |
| 21 | For drankeren og fråtseren blir fattig, og søvn klær mannen i filler. |
| 22 | Hør på din far, som gav dig livet, og forakt ikke din mor når hun er blitt gammel! |
| 23 | Kjøp sannhet og selg den ikke, kjøp visdom og tukt og forstand! |
| 24 | Den rettferdiges far skal juble; den som får en vis sønn, skal glede sig over ham. |
| 25 | La din far og din mor glede sig, og la henne som fødte dig, juble! |
| 26 | Min sønn! Gi mig ditt hjerte, og la dine øine ha lyst til mine veier! |
| 27 | For skjøgen er en dyp grav, og den fremmede kvinne en trang brønn; |
| 28 | ja, hun ligger på lur som en røver, og hun øker tallet på de troløse blandt menneskene. |
| 29 | Hvem roper: Akk? Hvem roper: Ve? Hvem har trette? Hvem har klage? Hvem har sår for ingen ting? Hvem har røde øine? |
| 30 | De som sitter lenge oppe ved vinen, de som kommer for å prøve den krydrede drikk. |
| 31 | Se ikke til vinen, hvor rød den er, hvorledes den perler i begeret, hvor lett den går ned! |
| 32 | Til sist biter den som en slange og hugger som en huggorm; |
| 33 | dine øine vil se efter fremmede kvinner, og ditt hjerte tale forvendte ting, |
| 34 | og du blir lik en som sover midt ute på havet, lik en som sover i toppen av en mast. |
| 35 | Du vil si: De banket mig, det gjorde ikke ondt; de støtte mig, jeg kjente det ikke. Når skal jeg våkne? Jeg vil se å få tak i enda mere. |
