| 1 | Vokt din fot når du går til Guds hus! Å komme dit for å høre er bedre enn når dårene bærer frem offer; for de vet ikke at de gjør ondt. |
| 2 | Vær ikke for snar med din munn, og la ikke ditt hjerte forhaste sig med å bære frem et ord for Guds åsyn! For Gud er i himmelen og du på jorden; la derfor dine ord være få! |
| 3 | For av meget strev og kav kommer drømmer, og med for mange ord følger dårlig tale. |
| 4 | Når du gjør Gud et løfte, så dryg ikke med å holde det, for han har ikke behag i dårer! Hold det du lover! |
| 5 | Bedre er det at du ikke lover, enn at du lover og ikke holder det. |
| 6 | La ikke din munn føre synd over ditt legeme og si ikke til Guds sendebud: {de. presten} Det var av vanvare jeg gjorde det! Hvorfor skal Gud harmes over din tale og ødelegge dine henders verk? |
| 7 | For hvor det er mange drømmer, er det også megen tomhet, og likeså hvor det er mange ord. Frykt heller Gud! |
| 8 | Om du ser at den fattige undertrykkes, og at rett og rettferdighet tredes under føtter i landet, så undre dig ikke over den ting! For den som er høitstående, har en høiere til å vokte på sig, og en høieste vokter på dem begge. |
| 9 | Og en velsignelse for et land er det med alt dette at det har en konge som folket lyder. |
| 10 | Den som elsker penger, blir ikke mett av penger, og den som elsker rikdom, får aldri nok; også det er tomhet. |
| 11 | Jo mere gods dess flere til å fortære det; og hvad gagn har dets eier av det, annet enn at han får se det? |
| 12 | Arbeiderens søvn er søt, enten han eter lite eller meget; men den rikes metthet lar ham ikke få sove. |
| 13 | Der er et stort onde, som jeg har sett under solen: rikdom gjemt av sin eier til hans egen ulykke. |
| 14 | Går denne rikdom tapt ved et uhell, og han har fått en sønn, så blir det intet igjen for ham. |
| 15 | Som han kom ut av mors liv, skal han igjen gå bort naken som han kom; og ved sitt strev vinner han ikke noget som han kunde ta med sig. |
| 16 | Også dette er et stort onde: Aldeles som han kom, skal han gå bort; hvad vinning har han da av at han gjør sig møie bort i været? |
| 17 | Dessuten eter han alle sine dager sitt brød i mørket, og megen gremmelse har han og sykdom og vrede. |
| 18 | Se, dette er det jeg har funnet godt og skjønt: å ete og drikke og å gjøre sig til gode til gjengjeld for alt det strev som en møier sig med under solen alle de levedager som Gud gir ham; for det er det gode som blir ham til del. |
| 19 | Og når Gud gir et menneske rikdom og skatter og setter ham i stand til å nyte godt av det og ta det som blir ham til del, og glede sig i sitt strev, så er det en Guds gave; |
| 20 | for da vil han ikke tenke så meget på sine levedager, fordi Gud svarer ham med å gi ham glede i hjertet. |
