| 1 | Hvor er din elskede gått hen, du fagreste blandt kvinner, hvor har din elskede tatt veien, så vi kan lete efter ham sammen med dig? |
| 2 | Min elskede er gått ned til sin have, til de velluktende blomstersenger, for å vokte sin hjord i havene og for å sanke liljer. |
| 3 | Jeg tilhører min elskede, og min elskede tilhører mig, han som vokter sin hjord blandt liljene. |
| 4 | Du er fager som Tirsa, min venninne, skjønn som Jerusalem, fryktelig som hærskarer med sine banner. |
| 5 | Vend dine øine bort fra mig for de forferder mig! Ditt hår er som en hjord av gjeter som leirer sig nedover Gilead. |
| 6 | Dine tenner er som en hjord av får som stiger op av badet; alle har de tvillinger, og intet blandt dem er uten lam. |
| 7 | Som et stykke granateple er din tinning bak ditt slør. |
| 8 | Seksti dronninger har jeg og åtti medhustruer og unge piker uten tall. |
| 9 | Men én er min due, min rene, hun, sin mors eneste, hennes utkårede som fødte henne; jomfruer så henne og priste henne lykkelig, dronninger og medhustruer så henne og hyldet henne. |
| 10 | Hvem er hun som stråler frem som morgenrøden, fager som månen, ren som solen, fryktelig som hærskarer med sine banner? |
| 11 | Jeg gikk ned i nøttehaven for å se på dalens grønnende spirer, for å se om vintreet hadde satt skudd, om granatepletrærne stod i blomst. |
| 12 | Før jeg visste av det, førte min sjel mig op på mitt gjæve folks vogner. |
| 13 | Vend om, vend om, Sulammit! Vend om, vend om, så vi får se på dig! (-)Hvad vil I se på Sulammit? (-)En dans som i Mahana'm! |
