| 1 | Kom i hu, Herre, det som har hendt oss, sku og se hvor vi blir hånet! |
| 2 | Vår arv er gått over til fremmede, våre hus til utlendinger. |
| 3 | Vi er blitt farløse, har ingen far; våre mødre er som enker. |
| 4 | Vi må kjøpe det vann vi drikker, vår ved må vi betale. |
| 5 | Våre forfølgere er på nakken av oss; vi er trette, vi får ingen hvile. |
| 6 | Til Egypten har vi overgitt oss, og til Assyria, for å bli mettet med brød. |
| 7 | Våre fedre har syndet, de er ikke mere; vi bærer deres misgjerninger. |
| 8 | Træler hersker over oss; ingen river oss ut av deres hånd. |
| 9 | Med fare for vårt liv henter vi vårt brød, truet av ørkenens sverd. |
| 10 | Vår hud brenner som en ovn av hungerens luer. |
| 11 | Kvinner har de krenket i Sion, jomfruer i Judas byer. |
| 12 | Fyrster har de hengt, de gamles åsyn har de ikke hedret. |
| 13 | Unge menn bar kvernen, og gutter segnet under vedbøren. |
| 14 | De gamle sitter ikke mere i porten, de unge menn ikke mere ved sin strengelek. |
| 15 | Med vårt hjertes glede er det forbi, vår dans er omskiftet til sorg. |
| 16 | Kronen er falt av vårt hode; ve oss, vi har syndet. |
| 17 | Derfor er vårt hjerte sykt, derfor er våre øine blitt dimme, |
| 18 | for Sions bergs skyld, som er øde; rever løper om på det. |
| 19 | Du, Herre, troner til evig tid, din trone blir fra slekt til slekt. |
| 20 | Hvorfor skulde du glemme oss evig, forlate oss for så lang en tid? |
| 21 | Herre, før oss atter til dig, så vi kan komme tilbake! Forny våre dager, så de blir som i fordums tid! |
| 22 | For skulde du rent ha forkastet oss? Skulde du være så storlig vred på oss? |
