| 1 | Det drar op mot dig en som vil sprede dig til alle kanter; vokt festningen, sku ut på veien, styrk dine lender, samle all din kraft! |
| 2 | For Herren fører Jakobs høihet tilbake likesom Israels høihet, for ransmenn har plyndret dem og ødelagt deres vintrær. |
| 3 | Hans kjempers skjold er rødfarvede, stridsmennene er klædd i skarlagen, vognene i luende stål på den dag han stiller dem op, og spydene svinges. |
| 4 | På gatene raser vognene avsted, de styrter frem over torvene; de er som bluss å se til, som lyn farer de frem. |
| 5 | Han kommer i hu sine gjæve menn; de snubler under sin gang, de haster avsted til bymuren, men skjoldtaket er reist. |
| 6 | Portene ut mot elvene blir åpnet, og palasset forgår av angst. |
| 7 | Og det står fast: Hun {Ninive fremstilt som en kvinne.} blir avklædd, ført bort, og hennes piker kurrer som duer og slår sig for sitt bryst. |
| 8 | Og Ninive er som en dam full av vann {en folkerik stad.} like fra de dager det blev til. Men nu flyr de. Stans, stans! Men ingen vender sig om. |
| 9 | Røv sølv, røv gull! For det er ingen ende på skattene, en overflod av allehånde kostelige ting! |
| 10 | Tomt, tømt, uttømt! (-)forferdede hjerter og vaklende knær og verk i alle lender, og alles ansikter er blussende røde. |
| 11 | Hvor er nu løvenes bolig, det sted hvor de unge løver fortærte sitt rov, hvor løven og løvinnen ferdedes og løveungen, og det var ingen som skremte dem? |
| 12 | Hvor er løven, som røvet til dens unger hadde nok, og myrdet for sine løvinner og fylte sine huler med rov og sine boliger med det den hadde sønderrevet? |
| 13 | Se, jeg kommer over dig, sier Herren, hærskarenes Gud, og jeg vil brenne dine vogner så de går op i røk, og dine unge løver skal sverdet fortære; og jeg vil utrydde ditt rov av jorden, og dine sendebuds røst skal ikke mere høres. |
