| 1 | En bønn av profeten Habakuk; efter Sjigjonot. |
| 2 | Herre, jeg har hørt budskapet om dig, jeg er forferdet. Herre, din gjerning(-)kall den til live før mange år er lidd, ja, kunngjør den før mange år er lidd! I din vrede komme du i hu å forbarme dig! |
| 3 | Gud kommer fra Teman, den Hellige fra Paran-fjellet. Sela. Hans prakt dekker himmelen, og jorden er full av hans herlighet. |
| 4 | En glans som solens lys bryter frem, stråler omgir ham, og i dem er hans makt skjult. |
| 5 | Pest går frem for hans åsyn, og sott følger hans fottrin. |
| 6 | Han stiger frem og ryster jorden; han ser op og får folkene til å skjelve; de evige fjell sprenges i stykker, de eldgamle hauger synker sammen; hans gang er som i eldgammel tid. |
| 7 | Jeg ser Kusans telter i sorg, teltteppene i Midians land bever. |
| 8 | Harmes du, Herre, på elvene, er din vrede optendt mot dem, eller din harme mot havet, siden du farer frem på dine hester, på dine seierrike vogner? |
| 9 | Bar og naken er din bue(-)dine eder til stammene, ditt ord! {blir nu synlig fullbyrdet} (-)Sela. Til elver kløver du jorden. |
| 10 | Fjellene ser dig og bever, vannstrømmer styrter frem; avgrunnen lar sin røst høre, den løfter sine hender mot det høie. |
| 11 | Sol og måne treder inn i sin bolig for lyset av dine piler, som farer frem, for glansen av ditt lynende spyd. |
| 12 | I harme skrider du frem over jorden, i vrede treder du folkene ned. |
| 13 | Du drar ut til frelse for ditt folk, til frelse for din salvede; du knuser taket på den ugudeliges {kaldeerkongens.} hus, du avdekker grunnvollen like til halsen. Sela. |
| 14 | Du gjennemborer med hans {den ugudeliges} eget spyd hodene på hans skarer, som stormer frem for å sprede mig og gleder sig likesom de skulde til å opete en arming i lønndom. |
| 15 | Du farer gjennem havet med dine hester, gjennem en haug av store vann. |
| 16 | Jeg hørte det; da bevet mitt indre, ved lyden dirret mine leber; det kommer råttenhet i mine ben, og jeg bever hvor jeg står, fordi jeg rolig må bie på nødens dag, bie på at han drar op mot folket, han som skal trenge det. |
| 17 | For fikentreet springer ikke ut, og vintrærne bærer ikke, oljetreets frukt slår feil, og markene gir ingen føde; han {kaldeeren.} har utryddet fårene av kveen, og det finnes ikke fe i fjøsene. |
| 18 | Men jeg vil fryde mig i Herren, jeg vil juble i min frelses Gud. |
| 19 | Herren, Israels Gud, er min kraft, han gjør mine føtter som hindenes og lar mig skride frem over mine høider. Til sangmesteren, med min strengelek. |
